Det verste som kunne skje. Vi har mistet babyen vår.

Dette har vært de verste dagene i livet.

Det har vært forferdelse.

Tårer.

Angst.

Desperat håp.

Sorg, bunnløs sorg.

Og nå er det tomt.

Kaldt og tomt.

 




Babyen er borte.

Vi skal ikke bli foreldre allikevel.

Fremtiden er igjen en grå masse.

Klumpen i magen er tilbake.

 

De sier det, de som har peiling, at en spontanabort er naturens måte å ordne opp når noe er galt.

Det hjelper ikke.

For hvorfor skulle det bli sånn at naturen skulle få noe å ordne opp i?

Hvorfor nå når vi var så nærme?

Hvorfor oss?

 

Alt føles så håpløst.

Så urettferdig.

Så tungt.

 

Jeg har aldri sett min elskede Christian så lei seg.

Totalt kunst.

Oppløst i tårer og fortvilelse.

Man forstår hvor massiv sorg dette er når Klippen i livet smuldrer opp foran deg.

Når den sterke og trygge ikke klarer å få fram ord på grunn av gråten i halsen.

Det er nesten så sjelen revner.

Min elskede mann.

 

Vi har mange som er glade i oss.

Som er der for oss.

Som gjerne skulle ha tatt dette bort og latt oss få et barn.

Men det er ingen som kan gjøre noe.

 

Hva gjør vi nå?

 

Vi gråter.

Vi er sinte.

Vi holder rundt hverandre.

Vi prøver å holde hverandre oppe.

Vi tvinger hverandre til å ikke gi opp.

 

Veien frem nå ligger tung av frykt og nerver.

Som om den eneste måten å komme seg videre på er gjennom en flokk med løver med bind for øynene.

 




Michelle.  

 

#blogg #IVF #baby #barnløs #FER #TIN #hverdag #gravid #abort #sorg #primigenia

12 kommentarer

Andrine Malmåsen

28.10.2014 kl.16:58

Du kommer deg gjennom det♥Lillesøster støtter deg:)

Michelle

28.10.2014 kl.17:26

Andrine Malmåsen: Takk skatten min. Elsker deg! <3

Shredded Linda

28.10.2014 kl.17:29

Kondolerer så mye <3 Ta godt vare på hverandre i tiden som kommer, før du vet ordet av det, er ett nytt mirakel på vei <3

Michelle

28.10.2014 kl.17:58

Shredded Linda: Takk, det skal vi. <3

28.10.2014 kl.18:44

Jeg leste bloggen din her forleden og jeg har jo forstått alt du og din mann har vært igjennom av IVF behandlinger og ble veldig glad når jeg igjen leste at du endelig var gravid. Dette var triste nyheter og lese nå da jeg så godt hvet hva Dere gjennomgår,,for har selv vært igjennom hele prosessen 4 ganger og dette er nå over 27 år siden jeg endelig ble gravid med IVF og hadde flere nedturer og ikke alt gikk som det skulle. Ville egentlig gi opp det hele og heller satse på adopsjon men fikk et lite spark bak og startet opp igjen med forsøket. Og da satt det. Håper du ikke gir opp men tar en liten pause fra det og går på med nytt mot om en stund. Ønsker deg masse lykke til videre og gode trøsteklemmer skal du få:-) Et lite hint fra meg,,når du igjen blir gravid så ikke fortell noe før du er over den kritiske tiden.

Michelle

28.10.2014 kl.19:18

Anonym: Tusen takk for gode tanker.
Vi har delt prosessen helt fra starten av, og har synes det har vært en grei form for kommunikasjon om temaet. Det gjør ikke oss noe at andre får vite at det har gått galt. Da hadde vi ikke valgt å være så åpne. :) Men selvfølgelig, jeg forstår at noen reagerer på det. Det er jo ikke vanlig. Men skal vi dele oppturene, så kan vi også dele nedturene.

Heidi Å. Vatsøy

28.10.2014 kl.22:05

❤️

Michelle

29.10.2014 kl.20:20

Heidi Å. Vatsøy: <3

proverorivf

29.10.2014 kl.20:32

hæ?? nei, hva skjedde??! du vet ikke hvorfor? Hvor langt hadde du kommet? huff da, kjære deg <3 Håper det går bra med dere begge. Men nå vet du at du KAN! Så dere klarer det igjen, og neste gang sitter den! Det er jeg sikker på. Ta deg en pause nå, også starter du opp igjen fit for fight! :) Mange gode klemmer til deg.

TantE

30.10.2014 kl.10:35

Jeg tror fortsatt på en lykkelig slutt <3

Michelle

30.10.2014 kl.12:55

Vi vet ikke hva som skjedde.
Var ikke lenger en 6+5, men det er like vondt alikevell.
Nå hadde vi jo håpet på at drømmen endelig hadde blitt virkelig.
Vi venter til etter jul før vi går igang igjen. Men må si at jeg gruer meg mer nå en jeg har gjort før. :(

Michelle

30.10.2014 kl.12:55

Ditt svar:

Vi vet ikke hva som skjedde.
Var ikke lenger en 6+5, men det er like vondt alikevell.
Nå hadde vi jo håpet på at drømmen endelig hadde blitt virkelig.
Vi venter til etter jul før vi går igang igjen. Men må si at jeg gruer meg mer nå en jeg har gjort før. :(

Michelle

30.10.2014 kl.12:56

Takk tante. <3
Jeg håper det...

Skriv en ny kommentar

hits